På toget leser jeg for tiden en (ganske dårlig) biografi om Elliott Smith. Det er ikke så ofte noen legger merke til hva jeg leser — før jeg puttet min nåværende togbok i vesken bar jeg omkring på en bok om lik, uten at jeg så vidt jeg vet skandaliserte flere enn en middelaldrende konduktør og noen ditto amerikanske damer på feil tog til Gardermoen.
Folk glaner stort sett fælt på meg, men det er sjelden de viser spesiell interesse for boken min. Av og til har det dog hendt at noen, som regel en mann sent i tyveårene eller tidlig i tredveårene, har smilt litt ekstra bredt til meg, og det gjør meg glad.

(Selv er jeg nesten helt avvikende interessert i hva folk fordyper seg i når de leser i det offentlige rom. Tidligere i år var det en trivelig utseende dresskledd herre jeg deler tog med som leste Marley and Me i flere uker — jeg er fremdeles på nippet til å kjøpe den hver eneste gang jeg er innom en bokhandel. Jeg plukker den opp, leser vaskelappen og setter den tilbake med tungt hjerte når jeg kommer til den biten om a heartwarming tale.
Jeg har fra tid til annen sneket meg til bilder av lesende mennesker, og kan ta opptil flere turer frem og tilbake foran vedkommende for å både få med meg tittel, forfatter og få godt lys i bildet.)

Mens sommeren er den tradisjonelle tiden for høy litteraturkonsumpsjon, holder jeg en knapp på vinteren. Det er kaldt, det er mørkt, og jeg hater både skisport og jul. Selv under ideelle omstendigheter (plussgrader, mye lys og havet rett i nærheten) er jeg folkesky, og om vinteren er jeg nærmest en samboende eneboer.
Som alle andre hamstrer jeg bøker til sommerferien, og de ender stort sett opp som rene håndaktivitører mens jeg stirrer henført ut i luften. Riktignok har jeg fullført en og annen bok både på stranda og i hengekøye, men primært ser og hører og lukter jeg mens jeg tenker på noe helt annet.

I juleferien er det ikke uvanlig at jeg fullfører en bok om dagen.

Det er veldig hyggelig av både familie og svigerfamilie å utrettelig invitere meg til alskens sammenkomster år etter år, da jeg nesten uten unntak takker nei (unntakene er onkels førjulsfest og julaften med en av familiene ca. hvert tredje år). Jeg er parkert på sofaen med bok og kaffekopp og klementiner.

Ellers leser jeg mye, men knapt såpass sammenhengende. Nå i de kalde månedene som jeg ikke har fri og kan slange meg på diverse sittemøblement i det ørkesløse dagmørket, er jeg forferdelig forjævlig trøtt nesten hele tiden, og flipper gjennom en femti-seksti sider på en god lesesession før jeg slukner som et trist lite telys. Så jeg leser mer om vinteren enn om sommeren, men jeg tar mindre biter og tygger lengre.

Når jeg durer gjennom fire-fem hundre sider uten noe annet enn tissepauser gjør teksten et annet inntrykk. Det er lettere å kjede seg og lettere å bli fengslet, rett stemning for historien som knakker på tinningene mine som forfrosne julebukker er mer tilgjengelig. Jeg har jo ikke noe annet å tenke på, så lenge klementintilgangen vedlikeholdes av bakkemannskapet.

En av juleferiebøkene som har gjort mest inntrykk på meg er en ikke spesielt god roman av Douglas Coupland.

Det er med forfattere som med folk flest: De færreste er veldig gode på avslutninger. Man går lei, man ville egentlig noe annet, man er ambivalent og sliten og stiller seg tvilende til egen vurderingsevne, og livet eller historiene bærer preg av det.
I vintermodus er jeg til en viss grad villig til å medgi at dette ikke nødvendigvis spiller så veldig stor rolle. Romaner er også som folk flest: Mesteparten av tiden ganske lite bemerkelsesverdige og så glimtvis fantastiske. Man tilgir mye for et riktig øyeblikk.

Hey, Nostradamus! er en slik roman som gjør veldig mye feil og så gjør noe som er så riktig at hele verden faller på plass som et sceneteppe bak pannen.
Jeg opplever en enorm grad av identifikasjon med hovedpersonen Jason. Dette er boken jeg anbefaler folk å lese om de vil forstå meg bedre, og jeg leser den selv — i alle fall en gang i året.

Du kan jo gjette når.

Tags: bøker, Douglas Coupland, kulde, lesning, mørke, vinter