En gang var jeg en veldig ung kvinne med langt, farget hår, discman og store øreklokker fra Denon som var skriblet på med rød sprittusj og tipp-ex. Jeg lente mitt trette hode mot en benete gutteskulder, jeg og skulderens eier var på vei hjem fra Praha med tog, røde i øynene og med glis som skjulte tollerangst og dype klokkelommer. I bagene strødd om de støvlekledde føttene våre på det østblokkslitne toggulvet fraktet vi med oss våre mer offisielle innkjøp fra en to-etasjes platesjappe i sentrum, blant dem dobbeltalbumet Mellon Collie and The Infinite Sadness.

Jeg hadde røde Docs med rutete lisser. Jeg visste at Billy Corgan var en dust. Jeg var atten år, alltid på rømmen fra noe, permanent nypult, psykosmart, intens og aldri nykter.

Hver gang jeg hører 1979 vil jeg aller helst hoppe opp på nærmeste bord og skrålesynge med med alt jeg har, selv om jeg ikke er jenta på toget mer eller er så nær henne som jeg en gang var.

Alt det dumme jeg har gjort er det smarteste jeg har gjort.

Tags: 1979, liv, musikk, nittitallet, Smashing Pumpkins, video