Husker du Neptun?

Den rustne ovnen ble først fyrt hardt i, for vi vil mye heller at den sprekker nå enn at den sprekker når den er installert og vi har muret ny brannmur og alt mulig. (Den sprakk ikke, og den lekker ikke heller!) Så spylte vi den skikkelig, før vi pusset og gned med myke kluter. Helt til slutt pusset vi over med stålbørste.

Sånn ser gamle Poseidon ut nå.
Vi har fremdeles igjen å kitte noen skjønnhetsfeil i topp-platen, og å sverte ovnen. Da blir den enda finere, så vi gleder oss til det.
Vi gleder oss ikke så veldig til å sette inn nye stener i ovnskammeret, få røykrøret til å passe i pipa vår eller ordne med den før nevnte brannmuren.

Vi rett og slett gruer oss til å bære monsteret fra brygga og opp trappene. Den er tung.
Heldigvis for oss har alle skruer, muttere og gjenger overlevet et kvart århundres utendørsliv, og vi har tatt av bena og døren for å skåne egne rygger.
Nå håper vi bare at Neptun vil trives bedre ved havet enn i skogen. :)

(Jeg merker meg, med en viss ambivalens, at vi siden vi begynte med hele oppussingsstyret har befunnet oss i permanent gjør-det-selv-modus som ikke viser tegn til å avta selv om det opprinnelige prosjektet er over. Stadig finner man noe som må utbedres, og skrider til verket med en slags motvillig og pessimistisk hyperentusiasme jeg virkelig ikke har opplevd i noen annen sammenheng.
Muligens vil vi ende opp på et småbruk i utkanstroka, med båt under bygging på bukker i hagen, gamle traktorer under stadig restaurering og kanskje en skummel hund løs på tunet.)