Jeg leser mye for barn.
Dette er en av de fineste tingene man kan gjøre, selv om det krever tålmodighet og mot. Tålmodighet fordi de stadig vil hoppe til løsningen på konflikten som presenteres og ikke har lært seg å temme fingerkløe — de haler i boksidene og forstyrrer med spørsmål som de vil få besvart senere i fortellingen om de følger med. Mot fordi man må by på seg selv. Barn krever innlevelse, drama, stemmer og engasjement. De ønsker seg ditt nakne ansikt og din oppriktige reaksjon på historien, men også skuespill og magi. Du skal både gjemme deg og tre frem.

(Det eneste som er skumlere og mer givende enn å lese for barn, er å lese for én annen voksen. Det er jeg ikke så flink til, selv om jeg gjør det også.
Jeg føler at dette er noe som ville falt naturlig for meg om jeg ikke på et tidspunkt i min barndom hadde blitt så fryktelig redd for å være synlig. Jeg vil lære meg å tåle synligheten og oppmerksomheten igjen, så når jeg kommer over noe spesielt fint i en bok høytleser jeg for kjæresten min, og aper tonefallet jeg hørte i hodet mitt ved første gjennomlesning.
Foreløpig synes jeg ikke dette er veldig effektivt på noe selvforbedrende vis, men det er hyggelig å kunne dele med seg.)

Jeg leser eventyr bøker, vers, rim og regler. Jeg leser det de kommer med og vil høre.

Jeg leser Inger Hagerups dikt om bakeren som så mange synes er så brutalt:

Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitte liten øy.

Når små og store båter
går dampende forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene
på en bitte liten øy.

Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug med wienerbrød.
Og nå bor det ingen baker
på en bitte liten øy.

Ganske ofte leser jeg Arild Nyquist-dikt ved frokostbordet, for fjetrede poesifans som er nesten helt nye i verden. (Spesielt verset om krokodillen som spiser bestemoren, selvfølgelig, men også et og annet om måner og agurker og slikt.) Veldig ofte forteller jeg om Bukkene Bruse og det stygge trollet, med tilhørende lydeffekter. Helt rabiat mange ganger har jeg fortalt om HC Andersens soldat som kutter hodet av en gammel kone, bare fordi han er grådig og føler han fortjener å få alt i hendene uten konsekvenser.

En av de tingene vi glemmer etterhvert som vi blir voksne, er at alt må læres.
En av de tingene vi bruker lengst tid på å lære, såvidt jeg kan avgjøre, er forskjellen på det som er virkelig og det som bare er funnet på.

Konseptet introduseres tidlig. Vi terper og terper på late som hva avkuttede hoder, spising av sandkaker og hekser som ringer på døra for å få godteri angår.
Barn forstår hva du sier, men siden late som ofte er forbundet med det ubehagelige, blir det desto vanskeligere for dem å forstå at vanskelige og vonde ting kan være helt virkelige. De forvirres og skremmes, beroliges og forledes, og slik går det slag i slag lenge.

Jeg tror ikke de på noen måte tar skade av hverken begrepsforvirringen eller læreprosessen den representerer.

Hvis barn i barnehagealder får fortelle historier om tegningene og maleriene sine, vil de svært ofte fortelle om død. Døde mødre, døde fedre, døde søsken. Andre elendigheter kommer også for dage: Astronauter hvis lunger kollapser i verdensrommet, bygninger som sprenges, monstre som spiser levende barn, blod og gørr i alle retninger.
Mye vold. Mye elendighet. Om man skulle tolke dem på slikt grunnlag alene måtte man snarest satt inn enorme krefter i barnepsykiatrien, men jeg tror de fleste av disse barna er helt sunne, trygge i sine hjem og varme i sine senger om natten.

At de er fascinert av disse tingene betyr ikke at de ikke er redde for dem. Men det virker heller ikke, på meg, som om det nødvendigvis betyr at de alltid prosesserer frykt når de presenterer disse scenarioene.

Når jeg leser for dem, er det ofte mye misère. Men jeg leser alltid alt sammen, uten å sensurere bort det triste og leie. Av og til blir de lei seg, av og til blir de redde. Da snakker vi om det.

Er det sant at noen kan kutte av hodet mitt, Anja?

Ja, det er sant at noen kan kutte av hodet ditt, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Hvordan du ser ut inni? Jeg kan vise deg på bilde. Det jeg tror skjer med noen som får kuttet av hodet sitt er at de dør. Det jeg tror skjer med de som dør er at de blir gravd ned i jorden, og der blir de meitemark og blomster og trær og gress og er med oss sånn, men mange tror noe annet — noen tror at man kommer til himmelen, og lever videre der, sammen med alle man er glad i. Noen tror at man blir født på nytt, kanskje som løve eller jente eller isbjørn. Noen tror at man blir engler. Men vi vet ikke hva som skjer, egentlig, for det er ingen som har prøvd å være død. Så vi må bare bestemme oss for hva vi synes virker riktig.

(De aller fleste går for englene.)

Jeg gjør det på denne måten fordi jeg synes, som de fleste andre voksne, at det er greit å late som, men ikke så OK å lyve.

Tags: barn, dikt, døden, eventyr, Inger Hagerup, litteratur, liv