Med trange, trette ansikter sitter vi i vår foreløpig mørke leilighet tidlig lørdag morgen, vi analyserer værmeldingen for Telemark med søvnsand i øynene, blunker omvendt mot blå skjermer og drikker kaffe.
På torsdag satte vi vinterdekk på bilen etter en spesielt kald natt, nå yrer det mykt regn og er tolv grader i hagen vår. Vi sukker og akker, med glatte vinterdekk ned E18? Ja? Nei?
Så sier vi ja, og stapper sekken med tykke sokker og ullgensere og bøker og kaffeposer og sengetøy og tråkker avgårde over borettslagsengene før den geskjeftige kjerringa i 104 har fått tøflene på.
Vi suser mot kysten på skrikende dekk, med pappkrus og bensinstasjonboller på dashbordet.

Det er tomt på veiene.
Jeg kjenner havet trekke oss til seg, bølge etter dragende bølge. Og så er vi fremme.

Noe har man med seg.
Jeg har aldri vært spesielt familieorientert, jeg er glad i min familie, men generelt er jeg bare min egen. Jeg støtter meg lite til andre, jeg er glad i stillhet, i stoler jeg kan sitte i uten å snakke, i knapper bare jeg kan trykke på og brytere innen min rekkevidde. Men noe har jeg med meg, jeg også.

Fra bestemor denne havlengselen som stadig veier tyngre i brystet på meg. Jeg savner meg sinnssvak, mangler motstandskraft mot det salte draget i luften, lyden av dønninger mot svaberg og måkeskrik, vil ikke noe annet enn å være der.
Det er ikke noe jeg vil gjøre der. Jeg vil se på været og gresset og trærne og vannet, speide etter rådyr under epletrærne, gå over bryggebordene og få blåsten fra fjorden i fjeset.

Min evne til inaktivitet er nesten ubegrenset. Aldri tenker jeg at jeg burde gjøre noe, at jeg kaster bort tid. Jeg lar meg rive med i stillstanden. Jeg føler ikke trang til å gripe dagen.
Jeg lar dagen gripe meg.

Fra oldemor har jeg at jeg bare gjør det jeg vil og aldri noe annet. Siden jeg hittil i livet ikke har måttet gjøre noe jeg ikke var enig i er det muligens enklere for meg enn for andre å leve etter innfallsmetoden.

Fra alle jeg vet jeg er i familie med har jeg en sterk kjærlighet til dyr.

Fra parkeringsplassen vår til hytta er det halvannen kilometer å gå. I det vi åpner dørene kommer to glade hunder løpende mot oss, uten bånd eller lenker.

Det er sent på høsten. Alle sommergjestene har reist hjem — en og annen utbrent månedens medarbeider er på spaweekend på giganthotellet en mil unna, men ellers er det så stille, så stille.
Vi snakker leende om at det må være fint å være hund her, om høsten, med så store, fine plener å løpe på, så mange vinduer å kikke i, så mange rare ferielukter å følge.

Jeg er redd for store, løse hunder. I sommer ble jeg bitt av en. Jeg forsøker alltid å ikke vise redsel, vifte med armer, bruke skjærende stemme eller bevege meg for raskt. Den store hunden kommer løpende mot meg og hopper.
Her kommer et øyeblikk jeg er stolt av: Jeg er så redd at jeg er alvorlig bekymret for at jeg skal besvime, men jeg sier rolig “nei” og den store, glade hunden setter seg. Jeg snur meg mot kjæresten min, fremdeles rolig, og ber ham om å få hunden vekk fra bilen. Så går jeg og åpner bagasjerommet og tar på meg den store sekken min. Hunden hopper begeistret omkring. Jeg hører pulsen min dundre høyere enn vindsuset i trærne og hundepotene på grusen, men stille står jeg der og fikler lenge med sekken og ser hunden logre og sette seg ned for hvert nei eller sitt, og så hilser jeg pent og så går vi.

De to hundene løper rundt bena våre.
Vi tenker de vil følge oss til stien.

Fremme på hytta er de fremdeles med oss.
Den lille hunden forsvinner fort tilbake dit den kom fra, men den store, glade setter seg til på terrassen. Vi bestemmer oss for å koke kaffe, fyre i ovnen, legge på sengen og spise ordentlig frokost, så den skal kjede seg alene og gå hjem.
Vi styrer med ved og sekk og brød og ost i halvannen time før vi tusler ut for å se på gresset og vannet og trærne og rådyrsporene.
Hunden ligger fremdeles på terrassen, med labbene i kryss. Den er glad for å se oss.

– Gå hjem, sier jeg, med tilgjort myndig stemme. Den setter seg og gir labb, men skjønner åpenbart ikke bæret av hva det er jeg vil.

Lenge holder vi hunden med vilje på avstand for at den skal bli lei oss. Etter et par timers tid med logrende hale og svinsing på stier gir vi opp og gir oss pinnekasting og engløping i vold — hunden kommer ikke til å gå hjem.

Det er pussig hvordan et hjerte kan til de grader røres av en mann og en hund på en brygge.
Kattene mine er hjemme i Oslo, men jeg ser dem hele tiden i øyenkroken — fantomkatter, hvite nøster som smetter ut av syne — og kan levende forestille meg dem dormende på sofaen ved ovnen. Hunden og kjæresten får brygga til å knirke og klikke. Det yrer litt, det blåser litt, taxibåten tøffer forbi med dårlig sikt og lav fart, det er langt til alt og litt kaldt og glatt på vått løv og ingen badetemperatur å snakke om og vi finner ikke radioen og har ikke dusj og det innlagte vannet er skrudd av og en diger hund har adoptert oss og nekter å gå hjem og vi må gå mange mange kilometer for å finne den som eier den digre hunden og mobiltelefonen min har ladet seg ut og vi har bare to sikringer og de går hele tiden og det blir fort mørkt og må ut for å gå på do og det tar tyve minutter å koke kaffevann, og det er absolutt ikke noe av dette som gjør meg noe annet enn lykkelig.

Dette er mitt øyeblikk på jorden.

I Generation X forteller hovedpersonene i romanen hverandre historier, oppdiktede og virkelige.
En av historiene de forteller hverandre er om deres øyeblikk på jorden, deres beste minne om planeten vår og sin tid på den.

Jeg tenkte ikke på det på lørdag, men i dag tidlig på toget til jobb visste jeg at det var skjedd, at jeg hadde en fortelling om det beste jorden er å tilby om noen skulle spørre.

Senere trasker vi tilbake til parkeringsplassen, ringer på hos våre fastboende naboer — og de kjenner ikke igjen hunden vår. Lenge går vi rundt på grusveiene før en rød bil stanser og en eldre kvinne blidt spør om det er vi som er ute og lufter hunden hennes.
Den fastboende naboen har ringt alle han kunne komme på har hund. Dette demonstrerer til det fulle alle fordelene og alle ulempene ved å bo på et lite sted.

Vi går hjem uten hund.
Jeg kan ikke huske en finere dag.

Tags: besettelser, havet, hjemlengsel, hunder, liv, savn, været