Det er så mange der ute som like godt kunne vært her inne og hatt mine fingre og mine øyne og dette tastaturet og dette skjerfet om halsen, den samme parfymelukten i nesen.
Når jeg vikler skjerfet om nakken merker jeg min egen lukt. Det er rart, det er fint. Her er jeg, her bor jeg, hver dag dusjer jeg og jeg har parfymeflasker i skapet ved siden av speilet på badet, hver kveld kler jeg av meg og legger meg ved siden av en som elsker meg, og jeg har det bra.

Jeg er helt vanlig, jeg har et helt vanlig liv. Noe av det er kaotisk og uoversiktlig og noe av det gjør vondt, men dette er også helt vanlig — det faller innenfor det man helt overfladisk kan benevne som normalt og akseptabelt, og om man skal være annet enn overfladisk er det ingen av oss som er vanlige eller normale, og alle har av og til vondt, alle mister grepet, alle har dager da de vurderer å bare bli i sengen, og alle har tenkt at dette får jeg bare ikke til.
Jeg også.
Men nå står jeg opp allikevel, og det var ikke alltid jeg kunne det.

I år kommer jeg til å fylle tretti.
Ingen er mer overrasket enn meg. Jeg gleder meg. Jeg hadde ingen forventninger om å kunne være tilstede såpass lenge.

Og jeg kunne vært hvem som helst som ikke har alt dette. Marginene er ikke store og går ikke i min favør, men jeg er her og jeg er glad for det.

Det er veldig mange der ute som kunne byttet plass med meg, og jeg med dem. Der ute er det så mange som skjærer seg, stikker seg, gråter, blir i sengen til de selv glemmer at de lever, hyler, har for mange katter, drikker for mye, tar for mange piller, pumper for mange stoffer inn i blodårene sine, aldri gråter, hører på alt for mange triste sanger, mister håpet, mister mannen, mister dama, mister barna, sulter seg, overspiser, aldri finner sin egen lukt, sjelden vasker håret, protesterer for høylydt, er for tøffe i trynet, alltid lengter vekk, alltid lengter hjem, ikke passer inn, ikke klarer å avgjøre alle de små tingenes vekt eller viktighet, sover for lite, sover for mye, aldri sier noe, virker helt ok utenpå men ikke er det inni, mangler kontroll, har ingenting annet enn kontroll, glemmer alt, aldri glemmer noe, kjefter, slår, blir slått, har det vondt og vanskelig og forferdelig mørkt og er redde hele tiden — og noen av dem, mange av dem, dør.

Det er mange ting man kan dø av.
Jeg trodde alltid jeg skulle dø av at hodet mitt ikke virker, for det er veldig mange som ikke overlever slikt. Nå tror jeg nok at jeg kommer til å dø av noe helt annet — alderdom eller biler som kjører for fort eller sykdommer som kan leses av på blodprøver eller røntgenbilder, noe sånt. Og jeg ønsker alle dette — at de skal være mer redde for trafikken enn for sin egen sjel.

Om akkurat du tror at du ikke kan være med oss lengre fordi det gjør vondt for deg å være her, må jeg respektere det, men om du orker å orke litt til vil jeg be deg om den tiden.
Jeg savner alle de rare menneskene som forsvinner. Alle de jeg ikke kjenner som ikke er akkurat som alle andre, de som ikke har en plass i verden, jeg savner at dere er der og tar opp den plassen allikevel.

Vi hører til her like mye som alle andre.

Det er ikke lett å få hjelp, men det er hjelp å få.

Du kan snakke med noen.
Om du har venner vil de antagelig komme deg mer i møte enn du tror og de fleste er glade for å kunne hjelpe. Noen ganger kan det dog være lettere å snakke med en fremmed:

• Angstringen informasjonstelefon, angst og selvhjelp: 22 22 35 30
• Aurora støttetelefon for psykiske helseproblemer: 22 41 03 50
• Forebyggende arbeid mot selvmord: 33 46 42 90
• Kirkens SOS: 81 53 33 00
• Mental Helses hjelpetelefon: 81 03 00 30

Du behøver ikke si hva du heter, men det kan være godt å høre noen si navnet ens.

Hvis du ikke orker eller tør å snakke i telefonen kan du sende e-post til en venn. Om du ikke har noen venner kan du sende en e-post til meg. Eller du kan gå til sidetmedord.no og si fra til en mer diffus Noen om hvordan du har det.

Du kan også få hjelp hos fastlegen din og hos psykiatrisk legevakt. Det er lov å ha med seg noen eller komme alene.

Det er mange, mange som heier på deg.
Jeg vil at du skal være her. Jeg vil at du skal oppdage din egen lukt, jeg vil at du også skal få plass akkurat der du er.

Alle de dette ikke direkte angår kan lese dette. I dag er Verdensdagen for Psykisk Helse.