Jeg blir ofte beskyldt for å være negativ.
Dette er forsåvidt sant.
Du liker aldri noe, du, gnåler folket, og har helt rett. Jeg skjønner godt at man kan tutle hjemover med nettopp denne oppfatningen i bakhodet etter en time eller to i mitt selskap. Jeg er sur og tverr og vanskelig og vrang, kritisk og oppgitt. Jeg har innvendinger og reservasjoner.
Du skal kjenne meg ganske godt før du vet hva jeg synes er teit.
Du skal kjenne meg enda bedre før du vet hva jeg synes er fantastisk.
I tillegg skal det godt gjøres å få bli kjent med meg.
Men jeg kan gjøre unntak og evangelisere med de beste. Mitt aller største unntak er Elliott Smith.
Den 21. oktober er det fire år siden han døde. Jeg har ikke kommet over det enda. En del av hodet mitt klarer ikke forholde seg til en verden som ikke kan holde den fineste mannen i live og trygg. Det er min bestemte oppfatning at alle trenger Elliott Smith i livet sitt, og hvert eneste jævla år gir jeg bort CD-ene hans til jul uten byttelapper. Jeg blir diktatorisk. Vil du ikke, så skal du — dette er det ikke lov å avvise, vi er allerede fattige nok uten ham.
Her er en av verdens vakreste sanger, fremført av en av verdens vakreste stemmer:
Jeg kommer til å poste Elliott-videoer fra i dag av og frem til slutten av måneden.
Den 25. kommer Autumn De Wildes bok.