Gratulerer med dagen, Kate Winslet. Tillykke med fødselsdagen, Nicky Hilton, Colin Meloy, Bob Geldof. I 1789 marsjerte franske kvinner til Versailles, i 1864 døde seksti tusen i syklonen i Calcutta, i 1910 avskaffet Portugal monarkiet, i 1914 ble den første drept i luftkamp i første verdenskrig, i 1947 henvendte den amerikanske presidenten seg for første gang til sitt folk via fjernsynet, i 1962 ga Beatles ut sin første single.
Det er alltid greiere å fastslå hva det egentlig var som skjedde i retrospekt.

Det eneste jeg er sikker på hva femte oktober 2007 angår er at jeg holder meg våken.
Jeg spiller Sufjan Stevens og vurderer kaffe. Jeg er hjemme syk. Jeg har ingen spesiell grunn til å unngå søvnen på denne måten, utover at jeg ønsker det. I løpet av dagen vil avgjørelsen gjøre meg gretten, sliten og distré, men selv om jeg har all mulig anledning til å gå og legge meg når som helst, vil jeg ikke benytte meg av denne muligheten.

I løpet av natten har jeg lest mest bok, men når hodet er blitt tungt, har jeg bladd gjennom internett. I går kveld var Bloggrevyen stappfull av innlegg om det gode liv, i anledning et bloggjubileum. Nå skal det medgis at jeg ikke leser denne bloggen og jeg kan vel ikke love at jeg kommer til å begynne med det, heller, men jeg har lest veldig mange av postene om godt liv. Og har åpenbart noe å si, om det samme.

Jeg er jo her, våken. Det er så godt å ikke ha selskap.

Jeg har jo nevnt før at jeg tenderer til å være svært reservert. Jeg er ikke så glad i å snakke med store forbokstaver, jeg får lett litt mongostemme-vibber og blir muggen og sarkastisk. Dette er ikke det samme som å være redd for det svulstige. Jeg er både svulstig og grandios og liker det svære, det overveldende og det ekstreme. Jeg er mer skeptisk til te-tyranniet, hvor vi alle skal løfte hverandre og spekulere oss frem til hvordan vi sammen kan få det bedre og barns uskyldighet og valper og engler og marihøner og syttende mai og skulle vøri fire år i romjurn.
Ikke så å forstå at jeg har noen motforestillinger mot at andre finner stor glede i alle disse tingene, men jeg stritter sterkt imot å bli innlemmet i det, og derfor alle disse forbeholdene, denne paranoiaen: Jeg er ikke koselig, jeg pynter ikke, jeg gidder aldri steke vafler. Det er ikke slik jeg er, og jeg er alltid livredd for at noen skal ta meg til inntekt for de trivelige når jeg utesker meg om hva jeg synes er fint.

Det følger mange plikter med å være trivelig, og de aller fleste av dem er jeg ikke interessert i å utføre. Ja, det er jeg som betaler meg ut av alle dugnadene. Det er jeg som sørger for å være opptatt den dagen det er sommerfest på jobben, det er jeg som aldri dukker opp på juletrefesten, og det er jeg som puster lettet ut når familiestyret endelig, endelig tar slutt i diverse høytider.

Og jeg er ved poenget allerede, siden du nevner det.
Jeg finner en dyp, dyp tilfredsstillelse i å være bekymringsløs. Fri for oppgaver, uten plikter. Jeg liker aller best å disponere min egen tid, sløse den bort etter innfallsmetoden.
Man skulle muligens tro jeg fløy hemningsløs gatelangs med venninnene og shoppet mobiltelefoner, solbriller og øl for alle pengene, men det jeg helst gjør er å lese bøker foran et panoramavindu mot havet. Jeg leser aldri så sakte som jeg gjør da. Bøkene blir ofte rene rekvisitter i hendene mine, og jeg kan sitte så stille at elger vandrer opp på terrassen og titter inn til meg.

Og havet er hav. Det beveger seg i de samme bølgene om og om igjen, og jeg stirrer, redd for å gå glipp av en bevegelse helt lik den forrige.
Jeg går turer med blikket vendt fra stien og mot vannet. Jeg faller nesten aldri. Jeg legger iPoden igjen på bordet i det trekkfulle kjøkkenet.

Noen ganger sitter vi i den stuen med panoramavinduet og leser, begge to. Vi deler en kjærlighet som i veldig stor grad er basert på å holde kjeft med mindre man har noe å komme med, og hvorfor skal man snakke om havet? Det er der, det er konstant og hypnotiserende og tar en med vekk, stripper vekk omstendighetene.
Skumtopper på pisket sjø er mer interessant enn den mest besjelede samtale om livet.

I høst dro jeg alene på hytta. Voksne kvinnen, men jeg gjør det nesten aldri — jeg er husredd og skvetten og kjører ikke bil. Jeg pakket sekken min og tok bussen og var alene og så på havet, alene i mørket om natten, alene over engene i kollisjonen mellom havlukt og epleduft.

For noen år siden sto jeg i stuen sammen med kjæresten min og en venninne av oss. Det stormet ute, men det var lyst, ikke stormgrått. Vannet sprutet fra takrennene, det tordnet, vi lo, lynet slo ned i et tre i nærheten, vi måpte og smilte.

Av og til legger en av kattene hodet eller poten på foten eller benet mitt. De er ikke veldig menneskekjære, de er katter sammen og løper og jakter og herjer, sniker på skygger og pinnsvin i buskene, vil ikke sitte på fanget. Jeg er glad i dem, men jeg trenger ikke at de er glade i meg. Av og til kommer de allikevel og berører meg. Da kjenner jeg pulsen i dem, og pulsen i meg, og noe i meg revner varmt og vått og trist og blidt.

Jeg liker været og havet og kjærlighet. Jeg liker stillhet og plutselige lyder. Jeg liker at ingenting skjer hele tiden. Jeg liker å holde kjeft.

(Så ja, jeg ser åpenbart ironien i at jeg uoppfordret maser i vei om dette over gud vet hvor mange avsnitt.)