Jeg kan reagere tildels svært sterkt på bøker jeg ikke liker.
(Dette har jeg dokumentert før, i en blogg jeg ble lei av og slettet.)
Jeg kan bli utrolig sur og forbli gretten i dagevis. Jeg kan, av og til, kaste ting eller gå til angrep på boken eller alternativt kaste boken på en annen ting som dermed blir skadet. Jeg kan plage folk som forståelig nok gir faen med lange taler om bokens mangel på kvaliteter, eller stille spørsmålstegn ved selve substansen i mennesker som innrømmer å ha likt boken. (Dette varierer litt fra person til person, noen faller lett og andre kan nilese Marian Keyes fra morgen til kveld uten å pådra seg min vrede.)

Det som i størst grad får meg til å klikke i vinkel og utvikle frådende bokpsykose er nusselig litteratur. Veslevoksent og naivt og rart rart originalt, så det er meningen leseren skal slå hendene sammen som en gammel tante og smile med tennene og vagge begeistret på hodet. Næmmen dutte moooi, da.

Herregud. Jeg blir så sur, jeg kjennetegnes av et totalt fravær på sporting good cheer, å huffameg, å huffameg, jeg blir så sint som fy. Jeg er muligens en gammel tante, men jeg er ikke typen til å folde hendene i berusende begeistring over snuppete skoleforestillinger.

Det er mye her i verden som er søtt. Otere, for eksempel. Kattunger. Små hunder, tenåringsgothgutter på bussen, ugler. Jeg er helt ubetinget for det oppriktig nusselige, det som ikke lar smilet gjemme seg, det som inspirerer kribling i tinningene og sukkerfølelse i blodet.

Det er også ganske mye her i verden som ikke er søtt. Kalkulerende voksne, f.eks., er sjelden bedårende. Forfattere som setter seg ned og skriver kokette og overlagt rare opus om det dagligdagse eller det hysteriske med det for øye å fremheve hvor jævla spesielle og unike de er.

De behandler det banale med en barnslig uskyldsrenhet, som om intet menneske noensinne har satt seg ned for å reflektere over sko eller kaffe eller cola på flaske før. Etterpå lener de seg tilfreds tilbake og gratulerer seg selv med at de er så veldig, veldig lure og går ut for å spille bowling eller dra på landtur med de retrobebrillede, cordfløyelkledde vennene sine.

Her er et sitat fra Miranda Julys No One Belongs Here More Than You:

Someone is getting excited. Somebody somewhere is shaking with excitement because something tremendous is about to happen to this person. This person has dressed for the occasion. This person has hoped and dreamed and now it is really happening and this person can hardly believe it. But believing is not an issue here, the time for faith and fantasy is over, it is really really happening. It involves stepping forward and bowing. Possibly there is some kneeling, such as when one is knighted. One is almost never knighted. But this person may kneel and receive a tap on each shoulder with a sword. Or, more likely, this person will be in a car or a store or under a vinyl canopy when it happens. Or online or on the phone. It could be an e-mail re: your knighthood. Or a long, laughing, rambling phone message in which every person this person has ever known is talking on a speakerphone and they are all saying,You have passed the test, it was all just a test, we were only kidding, real life is so much better than that. This person is laughing out loud with relief and playing the message back to get the address of the place where every person this person has ever known is waiting to hug this person and bring her into the fold of life. It is really exciting, and it’s not just a dream, it’s real.

Pføy.

Tags: bøker, Jonathan Safran Foer, kvalmt, Miranda July, nei, noveller, nusselig, sitater