Mitt ukorrigerte syn er ikke optimalt. (-2.50 og -2.25, faktisk, venstre og høyre henholdsvis.) Derfor bruker jeg vanligvis kontaktlinser, så jeg skal kunne sprette unna når sykle-til-jobben-kontigenten forsøker å kjøre meg ned på gangstien opp til jernbanestasjonen.
Jeg har også et par briller som jeg i teorien bruker når linser er suboptimalt, som f.eks. ved øyekatarr, gjenoppstandelse midt på natten eller på telttur. (I praksis bruker jeg i de to siste tilfellene enten ingenting eller linser som har sittet i for lenge.)

Optikeren min hater meg.
Av og til føles det litt som om hun hater meg bare fordi jeg har dårlig syn (selv om jeg ser på brillene hennes at hun er nærsynt selv). Hun kommenterer alltid bokstavbomming ved lystavlen med et lett anklagende tonefall. Nei, det stemmer nok ikke.
Optikeren min mistenker at mitt dårlige syn er forårsaket av ren skjødesløshet. Dette kan sikkert være tilfelle, for jeg er knapt av den forsiktige typen. Jeg synder med heftig overlegg mot reglene i kontaktlinsevettpamfletten hun pusher på meg hver gang jeg skal synskontrolleres. Sist jeg hadde rensevæske i vesken var i julen 1879. Jeg dusjer med linsene i, skifter dem ut uten å vaske meg på hendene om håndvask er vanskelig å få til, og gnir meg i øynene med chili på fingrene. Jeg sovner ganske ofte med dagslinsene mine sittende i, og da føles det overdrevent å bruke fem dyrebare morgenminutter på å bytte dem ut siden jeg allerede ser helt fint. Det er ikke det at jeg nødvendigvis skal spare tid i hytt og vær, det er mer at jeg er forferdelig trøtt om morgenen og ikke nødvendigvis sto opp da mobiltelefonen min første gang ba meg om det.

Jeg får ikke øyekatarr med skremmende hyppighet, selv om jeg er en i en utsatt gruppe — ikke på grunn av kontaktlinsene, men på grunn av yrket mitt. Det hender dog, og denne gangen er jeg temmelig sikker på at det er lungebetennelse som har foranlediget moroa, ikke smitte.
Ikke bare ser jeg ikke ut, men jeg ser ikke, heller. Denne betennelsen gjør nemlig vondt. Det stikker og dunker og briller er det motsatte av veien til frelsen. Å kline en linse på helvetet er det siste som ville falt meg inn.

Derfor kan du for tiden observere meg vandrende rundt i Oslos gater (tror jeg) med et mildt halvsmil om munnen, i tilfelle jeg går forbi noen jeg kjenner. Hvis du ser meg og vil si hei har du herved min tillatelse til å overtre min intimsone med så mye du måtte ønske: Om jeg skal kjenne deg igjen bør nesetippen din berøre min, og siden jeg også er ganske tett i både ører og hode er det ok at du roper også.

Happy hugging.

Tags: briller, kontaktlinser, liv, sykdom, syn