Her bor jeg.
Folkeregisteret, min arbeidsgiver, skatteetaten, min samboer, mine foreldre og mine venner vil sikkert være uenige, men jeg vet bedre: Jeg bor her. Jeg bor mellom Lille-Danmark og Hvittstein, og jeg har en liten båt som ligger med magen opp under et høyt og duftende pæretre, jeg har måker på taket og rådyr på terrassen, ildfluer i blåbærlyngen og kalde gulv. Halvannen kilometer til postkassen.

Man har besettelser. Jeg har besettelser. Disse er steder, tilstander og emner som resonnerer spesielt dypt med noe sårbart og skjørt og/eller robust og uforanderlig i meg.
Dette er hjemme, slik at jeg gisper etter pusten.

Lukten av havet, luftens tyngde, det fuktige gresset, knitringen i tørre blader, solen på en overskyet dag, skyene i horisonten, lysene fra byen og båtlanterner som glir som lysende gjenferd over en usynlig fjord om kvelden — alt dette folder seg om meg som et pledd av det helt kjente og helt gode, og jeg lengter etter det så jeg nesten ikke får puste når jeg ikke er der.
Som dessverre er mesteparten av tiden.

Jeg får dårlige mms-bilder av de som er nærmere og oftere tilstede i mitt hjem, og gråter hver gang.