Vi begynner med første delen av en føljetong i forhåpentligvis ikke alt for mange deler, hvor jeg etter beste evne skal formidle inntrykk fra min litterære voyage gjennom romanen Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal.

Jeg er ikke i stand til å huske nøyaktig hvem, men et internettmenneske anbefalte meg denne forfatteren. I mitt enfold bestilte jeg ikke bare en liten prøvesmak, men fire romaner fra Espedals penn. Det var jo en kjempefin idé. Jeg har nettopp begynt på den først mottatte, og har allerede nådd et irritasjonsnivå som kan splitte atomer.

La meg for all del bringe et utdrag:

Å gå i hundene: krype, på alle fire, magen langs gulvet, ansiktet ned, et arr i øynene, lyset, det slår som en stokk, et sår noen plystrer i, hun plystrer i blodet, det plystrer i hodet, hvem er det som plystrer, nærme seg dette, krype langs gulvet, inn under bordet, en dam av alkohol, slikke den opp, rulle seg rundt og legge seg til under bordet, du ser halvparten eller mindre av alt, midjen, kanskje, de nakne føttene, og om kvelden, kanten av nattkjolen. Bordkanten sperrer for ansiktet, det er din far, din herre og mester, den vakre ryggen, svetten og skjorten, vi flytter igjen.

Herregud.

Min umiddelbare reaksjon er at det er på tide å legge ned den norske forlagsbransjen i sin helhet. På det tidspunkt hvor dette skrives baler jeg med følgende:

Det finnes enklere grunner til at jeg drikker. Jeg er glad i alkohol. Jeg liker denne baren. Jeg føler meg hjemme her. Det er en god bar. Baren er et godt sted, et drikkested. Baren er et perverst hjem, en umulig stue.
Det er tirsdag, den beste kvelden. Lokalet er fullt, jeg liker trengsel. Å falle ned i en lavere enhet, et slags fellesskap under; et beruset samfunn. Klokken har akkurat passert midnatt, det er verken tirsdag eller onsdag, det er drikketid. Det er tid for å forsvinne, her blant dine venner og din nye familie og alle de du ikke kjenner. Du sitter i baren og drikker. Du har kastet deg ut i mengden, og uten at noen merker det, synker du helt til bunns og blir borte.

Arrrrrrgh. Si meg, er hele romanen slik? Er alle romanene slik?

Tags: bøker, sitater, Tomas Espedal