Dette er en tankerekke som er fiks ferdig i hodet mitt, men som jeg — år etter år etter år, for faen — ikke finner ord til. Det blir for ekstremt. Det blir for tamt. For tullete, for snilt, for hemningsløst, for vilt. Det blir ravende galskap eller en lettbent spøk uten at det er ment å være noen av delene.
Det er bitende ironisk, for det er nettopp dette strebendet etter balanse jeg av og til vil til livs.

Jeg snakker ikke om vi jenter eller kvinner generelt fordi jeg selv aldri har erfart noen av disse ordsammenstillingenes faktiske eksistens — ikke et samlet jentekor som jubler i delt glede over en helt fantastisk strikkeoppskrift i seneste Allers eller et førstemaitog av kvinner generelt som tar natta tilbake.
Jeg snakker om meg. Jeg er den kvinnen jeg vet noe om. Jeg er den kvinnen jeg vet alt om. Ellers vet jeg litt om noen andre kvinner, slik jeg vet litt om en del menn.
Man kan ganske enkelt ikke kjenne noen andre så godt at man kan si noe spesielt viktig om dem. Og det er langt færre ting som er allmenngyldige enn jeg tror, det har jeg også oppdaget. (For eksempel: Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes mennesker som ikke liker epleyoghurt. Epleyoghurt er jo godt. Men en del mennesker jeg kjenner hevder at de slett ikke liker epleyoghurt, og jeg kan ikke godt begynne å mistro dem eller deres sinnsfriskhet av den grunn. Så ikke alle liker epleyoghurt, selv om epleyoghurt er godt. Det er ikke alle som synes det er digg med sex. Det er noen som ikke ønsker seg kjæreste. Det finnes folk som ikke synes det er pent med fregner. Og så videre i det uendelige. Det er helt omvendt av sangen, egentlig: Det er inni vi er ulike. Selv om ulikhetene av og til kan virke helt bagatellmessige, blir summen av dem gedigne gap og så kan vi stå på kanten av hvert vårt stup og rope til hverandre og forsøke å ikke reflektere alt for mye over hva den andre egentlig hører oss si.)

Det jeg ofte tenker på er at jeg hadde hatt mye å vinne på å skru ned impulskontrollen min noen hakk.

Jeg er en forholdsvis smart kvinne.
Jeg har ingen utdannelse og tjener dårlig, men jeg har gode allmennkunnskaper, høy teknisk innsikt, en kvikk hjerne og gode læreevner. Jeg har og ville klart meg etter et eventuelt samlivsbrudd. Jeg trenger nesten aldri hjelp til noe. Jeg må sjelden anstrenge meg for å forstå ting, og gjør en bevisst innsats for å forstå og beherske verktøy jeg må bruke. Jeg har få mellommenneskelige problemer, og går lett overens med de jeg trenger å gå overens med. Jeg uttrykker meg relativt klart og har en noenlunde idé om hva som er greit og hva som ikke er greit for meg. Jeg har mange gode sider og ditto dårlige og er mer eller mindre forsonet med begge versjoner av Anja.

Jeg er også uhyre behersket.
Jeg er nesten alltid rimelig og nyansert.
Jeg kan slenge med leppa som de fleste andre, men i møte med et annet menneske gjør jeg mitt ytterste for å forstå og tilpasse min reaksjon til situasjonen. Det mest upassende jeg gjør er å gråte når jeg ikke burde gjort det, og da ber jeg om unnskyldning og skjerper meg.

Er dette galt?
Nei, slett ikke. Men er det alltid riktig? Hadde det kanskje av og til vært bedre om personen jeg møtte fikk reptilhjernereaksjonen min i fleisen?

Jeg tror det.
Jeg tror rett og slett at det hadde vært sunt og bekreftende for meg å bli tålt når jeg egentlig er sosialt uakseptabel. Jeg tror dessuten at de fleste av oss tåler langt mer enn antatt. Jeg tror faktisk at det hadde vært rent ut styrkende for meg å sterkere markere hva som er huden min og hva som er luften rundt, og hvor det er lov å surre rundt med klørne ute og skarpe tenner.
Jeg synes du, for eksempel, skal få lov til å ta med deg alt det som har skjedd med deg inn i samtaler med andre mennesker. Og bli sint eller glad når noen skrubber borti ekstra tynn eller ekstra tykk hud.
Da blir vi litt bedre kjent og skjønner litt mer av ekkoropene fra hverandres stup. Kanskje vi tør å rope litt høyere også. Kanskje vi evner å skjønne når vi skal holde kjeft. Mulighetene er uendelige.

Er det rart det blir krig i verden.

Noen vil at man hele tiden skal stille spørsmål. Dette blir ofte anbefalt som god kommunikasjon. Utsetter du meg for slik kommunikasjon kommer jeg til å mistenke deg for 1) å ha varig svekkede sjelsevner og 2) å være nærmest patologisk uinteressant. Jeg forstår, på sett og vis, at det er fint av deg å oppfordre meg til å snakke om meg, men jeg klarer dette helt selv og trenger ikke leies gjennom samtalen.
De som synes at det er OK med ledespørsmål og venter på et rom å uttale seg i synes sikkert jeg er megalomanisk og dominerende, for jeg mener at samtaler skal funke på et helt organisk plan, hvor alle kommer med det de har og hopper inn der de får landjord under de verbale fotsålene, slik at praten blir et langt togsett av blandet bevissthet.
Det er greit for meg at én snakker uavbrutt i fem minutter. Det er greit for meg at det er meg, det er greit for meg at det er deg. Jeg skal høre etter. Det er jo derfor jeg sitter der.

Jeg synes også at folk burde snakke mer om seg selv.

Det er noe spesielt med å være syk. Jeg er ikke flink til det. Denne skandinaviske stoisismen jeg har hørt så mye om har hoppet over meg, eller kanskje jeg rett og slett ikke er viking nok — jeg klager og syter og skjelver og er sliten. Spiser litt og blir lei meg fordi det ikke er godt eller føles nærende.

Jeg er eldre enn pappa var da jeg ble født og yngre enn mamma var. Jeg har planene klare maks tre uker frem i tid. På tidlige morgenhjul i Jeepen gjennom Vestfold en lørdag morgen. Pinsehelg med havlukt. Tykke skiver landbrød med ost og tomat, kaffe på termos, termokopper, frokost på svaberget. Ikke noe værforbehold — på kjøkkenet er taket gjennomsiktig, vi kan uansett spise med himmelen rett over hodene.
Tretti er det nye tjue.
Jeg er smidig som en unge, i kroppen og i hodet. Når jeg blir syk så sutrer jeg.

I Don DeLillos roman The Body Artist møter vi ekteparet Rey og Lauren til frokost i en leiebolig ved havet — han spiser toast og hun skyller blåbær til frokostblandingen sin. Forfatteren ramser opp det virkelige, instinktivt beskyttende og benyttende eierskapet til deres felles omgivelser. (Jeg kan ikke sitere eller verifisere noe av dette, siden boken står i en hylle i et hus ved et hav.) Hun eier avisen og telefonen er hans, eller omvendt.
Denne frokostscenen er en av de mest hypnotiserende og sorgtunge jeg har lest — jeg vender stadig tilbake til den. Det skal skje mye når denne frokosten er over, men det delte og ikke delte måltidet er banalt og kjent og par-intimt, jeg har hatt slike frokoster med kjæresten min, hvor vi er i takt men opererer uavhengig av hverandre, beveger oss raskt ut av den andres vei og utveksler små spørsmål og instruksjoner for dagen.
Kanskje det er en slik sammen-og-alene-tilstand jeg alltid tilstreber. Være i et værelse sammen, med to sinn og to hjerter.

Det som slår meg som så sant og selvfølgelig og sjelden reflektert over er at man eier forskjellige ting av de tingene man eier sammen. Alle mobiltelefoner, selv min, er hans. Kameraene er mine. PC-ene er mine, også hans — jeg får bruke hans mens han spør før han bruker min og helst unngår det. TV-en er hans. Bokhyllene er mine. Sofaen er min. DVD-ene er hans, det samme er stereoanlegget (men høyttalerne tilhører meg). Lysestakene er hans, selv om det som oftest er jeg som kjøper dem. Kaffekvernen er min, men presskannen tilhører ham.
Her i vår lille verden er det to mindre menneskeverdener med forskjellige baner og kretsløp og satelitter som vikler seg inn i hverandre og løs fra hverandre på kirsebærgulvet.

You’re sad because you’re sad.
It’s psychic. It’s the age. It’s chemical.
Go see a shrink or take a pill,
or hug your sadness like an eyeless doll
you need to sleep.

Well, all children are sad
but some get over it.
Count your blessings. Better than that,
buy a hat. Buy a coat or pet.
Take up dancing to forget.

Forget what?
Your sadness, your shadow,
whatever it was that was done to you
the day of the lawn party
when you came inside flushed with the sun,
your mouth sulky with sugar,
in your new dress with the ribbon
and the ice-cream smear,
and said to yourself in the bathroom,
I am not the favorite child.

My darling, when it comes
right down to it
and the light fails and the fog rolls in
and you’re trapped in your overturned body
under a blanket or burning car,

and the red flame is seeping out of you
and igniting the tarmac beside you head
or else the floor, or else the pillow,
none of us is;
or else we all are.

Margaret Atwood kan jammen meg være hjerterå, tenker jeg av og til. Men jeg vet jo at Margaret Atwood elsker oss, på ordentlig og virkelig og inderlig.
Og når man leser noe og noe annet enn det som står der trer frem, en skjult ømhet bak teksten som et smil som aldri når munnen på slutten av en slitsom dag, et skinn i øynene som man ikke kan forklare og egentlig ikke se, bare tro på, da kan det være trøsten man leter etter, håpet man trenger, noe fint i en verden som ellers ikke er så fin som man kunne ønske.

Noen ganger.

You fight your superficiality, your shallowness, so as to try to come at people without unreal expectations, without an overload of bias or hope or arrogance, as untanklike as you can be, sans cannon and machine guns and steel plating half a foot thick; you come at them unmenacingly on your own ten toes instead of tearing up turf with your caterpillar treads, take them on with an open mind, as equals, man to man, as we used to say, and yet you never fail to get them wrong. You might as well have the brain of a tank. You get them wrong before you meet them, while you’re anticipating meeting them; you get them wrong while you’re with them; and then you go home to tell somebody else about the meeting and you get them all wrong again. Since the same generally goes for them with you, the whole thing is really a dazzling illusion empty of all perception, an astonishing farce of misperception. And yet what are we to do about this terribly significant business of other people, which gets bled of the significance we think it has and takes on instead a significance that is ludicrous, so ill-equipped are we all to envision one another’s interior workings and invisible aims? Is everyone to go off and lock the door and sit secluded like the lonely writers do, in a soundproof cell, summoning people out of words and then proposing that these word people are closer to the real thing than the real people that we mangle with our ignorance every day? The fact remains that getting people right is not what living is all about anyway. It’s getting them wrong that is living, getting them wrong and wrong and wrong and then, on careful reconsideration, getting them wrong again. That’s how we know we’re alive: we’re wrong. Maybe the best thing would be to forget being right or wrong about people and just go along for the ride. But if you can do that — well, lucky you.

Dette er fra boken jeg strever så med. Den er fin og gir en veldig motstand.

Det var da voldsomt. Skitsamma.org, nå med hundre prosent mindre faktisk innhold, men jeg føler meg altså kallet til å avbilde
1) vesken min og
2 og enda verre) dens innhold.

Her er den omtalte vesken. Det er en skulderveske, selv om dette for tiden er uhyre vanskelig å oppdrive. Jeg liker å ha hendene fri. Jeg liker ikke å ha ting dinglende over armen. I bakgrunnen ser du et bilde av katten. Dette er typisk.

For å avklare noe med en gang: Jeg går ikke rundt med et par chucks i vesken. Den skoesken står på høyttaleren vår og har rot i seg, og veskeinnholdet ligger foran.
Dette er som følger:

• Tre gjenbrukshandleposer med trekk. Jeg vet ikke hvorfor de har trekk.
• Nøkler. Alle nøklene i verden. Tyngre enn boken min.
• Lommebok. Jeg kjøpte liten lommebok fordi jeg egentlig bare vil stappe alt i lommene og hater å ha ting i hendene siden jeg kanskje skal gjøre et eller annet med dem. (Hendene.) Dette har resultert i at jeg faen meg aldri finner den helvetes lommeboken min. Ellers er den både fin og hendig.
• En grønn iPod shuffle med rosa Skullcandy-plugger. Jeg har en stor, svart video-iPod også, og det hender den bor i vesken min. Stort sett er den koblet til høyttalere her hjemme, dog.
• Svart Dent.
• Neglfil med noe bærstyr på.
• Billig håndkrem.
• Hodepinetabletter.
• Antifrizz-dings fra Lee Stafford.
• Utrolig diger og utrolig billig sminkepung. La oss ikke dvele ved innholdet i denne.
• Orhan Pamuk-roman. Det finnes ingen grunn i verden til at jeg skal lese denne på engelsk heller enn norsk, utover at det finnes flere som skriver engelsk og jeg derfor antar at oversettelsen holder høyere kvalitet. Dette medfører ikke nødvendigvis riktighet, men der har du det.

Vanligvis har jeg også minst en pakke sigg, en lighter og en Sony Ericsson oppi her, men siden jeg har trukket meg tilbake for dagen ligger alt dette og flyter på skrivebordet mitt.

Ok. Nå vil jeg se andre vesker.

Før det blir aldeles Myke Minutter her inne, får jeg skrive noe om bøker. Denne gangen hiver jeg meg over de tusen-og-én bøkene man etter sigende bør lese før man dør. Hvem i all verden det er som står bak denne listen aner jeg ikke (men den ser ut til å være basert på denne boken) — jeg fant den hos Stian.

Jeg har lest 269, så jeg gjemmer listen: Les videre »

Dette er et tema som føles uhyre komplisert for meg. Jeg er usikker på hvordan jeg skal formulere meg for å fullstendig formidle hvor tvisinnet jeg er.

På den ene side mener jeg at voksne mennesker selv skal få råde over sine egne liv, om ønskelig også hvordan disse livene ender. Jeg synes at jo, det finnes årsaker som kan rettferdiggjøre selvmord. Jeg tror at en slik smerte eksisterer og jeg vet at hverken jeg eller du eller noen kan bedømme for andre hvor intens den skal være før det er i orden å gi opp. Jeg mener aldeles ikke at man skal holde seg i live i gud vet hvor mange år for andres skyld. Man kan ikke leve for å være grei.
Jeg har respekt for et slikt valg, og respekt for personen bak det.

På den annen side vet jeg at jeg, om jeg er vitne til et slikt valg og/eller dets kulminasjon, ikke har noen respekt. Jeg er villig til å overtre grenser, tvinge, blande meg, varsle og manipulere.
Selv om jeg altså ikke tror at det nødvendigvis er slik at i morgen er en annen dag. Det blir ikke alltid bedre, det ender ikke alltid godt, men allikevel kan jeg altså ta meg råd til å tvinge noen andre til å vente på værforandring.

Jeg tror mennesker som forsøker å begå selvmord svært ofte er mentalt syke, men ikke alltid.
Jeg tror verden er uberegnelig og at endringer kan utløses av de minste, mest uventede ting.
Jeg tror at rop om hjelp er like oppriktige som uvarslede og ufravikelige avslutninger. Jeg føler ikke at noen av disse tingene er noe å dømme noen for.

Jeg har ikke noe klart synspunkt på selvmord. Jeg er ikke i stand til å avgjøre om det er riktig eller galt. Jeg vet ikke om det er nødvendig at jeg er i stand til det — jeg kan bare ta en slik beslutning for meg selv, og jeg har bestemt meg for å la være.
Samtidig kjenner jeg at det av og til er fint å vite at det går an — det gir meg en større toleranse for motstand og vanskeligheter. Alle hindringer jeg forserer er frivillige øvelser.

Dette er fra dokumentaren The Bridge:

Richard Waters er en ivrig fotograf på Golden Gate Bridge. Så oppslukt av hobbyen sin er han at han lenge bare tar bilder av jenta som har klatret over gjerdet og står i posisjon for å kaste seg ut. Han ser at det skjer, men det føles ikke helt virkelig.

Han forteller det rett-frem, at han nesten ventet på at hun skulle hoppe, fordi det ville komplettere bildeserien hans.
Han er åpenbart en modig mann. Jeg antar at de fleste av oss har en viss reaksjonstid på absurde hendelser som utspiller seg rett foran øynene våre. Jeg tror også vi lett behandler omverdenen som ikke føles nær som fjernsyn, selv om vi ikke mener det. Jeg vet ikke hvor mange av oss som ville innrømme å oppleve verden slik selv (eller kanskje spesielt) i de mest dramatiske øyeblikkene.

I det neste øyeblikket gjør han noe som du og jeg statistisk sett ikke ville gjort. Ikke bare henvender han seg til jenta, men han huker tak i jakken hennes, trekker henne (hun spreller) mot brogjerdet og haler henne opp på fortauet.
Der må han sitte på henne mens han ringer politiet og venter på at de skal komme for å ta hånd om henne.

Hvis jeg skal komme i nærheten av noen slags konklusjon, må det være at begge disse to føler jeg så inderlig for.
Jeg forstår at folk begår selvmord og synes ikke de skal fordømmes eller forbannes for det — en slik smerte skal ingen måtte gå og bære på.
Samtidig er jeg glad for hver eneste Richard Waters, som bakser sprellende jenter over brogjerder og holder dem nede og insisterer på at de skal leve fordi det er det folk gjør og det er ingen dager som er gode å dø på — ingen annen årsak enn det.

Jeg vet ikke om det utgjorde noen forskjell for jenta med blomstene i hånden. Det kan det jo godt være det ikke gjorde — men det er aldri galt å få en bekreftelse på at noen vil at du skal bli. Dø kan man gjøre hvilken dag som helst.

Hvis du har ett eller to PJ Harvey-album er dette et av dem.

Det virker alltid å være høst når Polly gir ut noe nytt.
Dette er det andre PJ-albumet soldaten kjøper til meg. Mellom disse to presangene har vi rukket å love hverandre alt og ta løftet tilbake.
Alle løfter om følelser må vel nødvendigvis være slik, tenker jeg, at man mener det godt, men tar et usagt forbehold: Med mindre det skulle endre seg, og så endrer det seg. Eller ikke.

Ti måneder før Stories kommer ut tikker klokkene over i år 2000. Jeg er vanligvis nyttårsaftens varmeste forsvarer, det er det eneste jeg vil feire, men denne gangen tar jeg oppvasken i åttetiden og bruker resten av kvelden på å lese. Ved midnatt smeller det som aldri før utenfor, men jeg gløtter ikke en gang ut gjennom vinduet.

Og så, altså, i oktober gir Polly ut et album med helt straight rock.
Jeg bruker lang tid på å bli glad i det. Jeg er ikke skuffet, akkurat, jeg er bare ikke i takt, og moren min er bekymret for meg og jeg finner det vanskelig å ha noen slags meningsfylt kontakt med andre mennesker og jeg forsøker stadig å finne en slags modus vivendi som gir meg–
mer.

Det skal ta en stund. Det er litt sent å begynne på opprydningen etter tenårene først som 22-åring. Muligens altfor sent.